Dette er første gang jeg skriver to innlegg på en dag, og det er kun fordi denne mannen og denne sangen fortryllet meg en gang jeg tilfeldigvis så på American Idol - og nå som jeg fant sangen på YouTube, syns jeg alle leserne mine fortjener å få høre hans nydelige stemme og se hans vakre ansikt. Jeg vet Torhild hvert fall er ganske enig med meg. What do you think? Sett/hørt han før?
Jeg gryntet i nesten tre kvarter der jeg lå i senga mi idag morges før jeg endelig bestemte meg for at det var på tide å stå opp, om jeg skulle rekke å gå ned til byen før klokka slo tolv. Pappa hadde allerede dratt til Gardemoen da jeg stod opp, så jeg var alene hjemme og tisset med døra oppe til og med. Det var faktisk forfriskende, og til tross for at jeg hater å være alene, er det ganske kjekt å ha noen minutter og kanskje timer for seg selv også. Etter en frokost og en liten dusj tok jeg jakka og iPoden fatt og ruslet ut av huset - hvem hadde vel trodd det skulle være kjempevarmt? Jeg endte opp med å gå rundt med jakka resten av dagen, noe jeg ikke satte så stor pris på.
Ettersom jeg ikke har fått kjøpt meg sykkel, så fant jeg ut at jeg likegjerne kunne kjøpe noe annet som kunne gjøre meg litt glad i mellomtiden. (for ja, selvfølgelig skal jeg fortsatt få sykkel!) Så etter at jeg hadde gitt fra meg The Pilgrimage til biblioteket og lånt enda en Paulo Coelho bok (Djevelen og Frøken Prym) så dro jeg innom Din Sko og kjøpte meg noen veldig søte sommersko, innom Libris og kjøpte meg Beatles-boka av Saabye Christensen og en mappe jeg kan ha skolearkene mine i. Og da jeg kom hjem ventet det et veldig nydelig yndig ansikt på meg! Lillebror og stemoren min er hjemme!
Det var veldig hyggelig å se de igjen, og selvfølgelig har stemoren min tatt seg en shoppingsrunde eller to da hun var i Iran, så suvenirer i massevis ventet også!
Det var deilig å ha både stemoren min og lillebror hjem igjen. Lillebror klarer å sitte og stå helt av seg selv nå, og det er veldig nydelig å se på - det er nesten litt trist at han har vært borte så lenge, og at jeg på en måte har gått glipp av ting, men resten av oppveksten hans skal han være her hjemme hos oss, og hos meg! Det høres dessuten også sånn ut som om han er på vei til å si sine første ord snart, noe jeg gleder meg til å merke mer av - dessuten lurer jeg selvsagt på hva hans første ord blir.
Vi var på Fretex idag. Pappa og jeg. Vi fant den fine sykkelen, men jeg kjøpte den ikke. Selv om det var mine egne penger jeg hadde planer om å bruke. Den kostet 450 norske kroner, og den var prikk lik den jeg så på jernbanestasjonen, bare at det var en guttesykkel og at den faktisk var i orden og klar til bruk. Er 450 for en gammel sykkel mye, syns dere? For det syns visst pappa, og han gav meg det blikket som alltid pleier å si «Jeg syns ikke det er en god idè, men hvis du vil bruke pengene dine på det, så er det greit for meg, men egentlig så er det ikke det, men jeg sier det så du skal gjøre det riktige selv» -blikket. Så selvfølgelig endte jeg opp med å ikke kjøpe den. Selvfølgelig. Selv om jeg ønsker meg en sykkel mer enn noe annet akkurat nå, så kjøpte jeg meg den ikke. Jeg er dum. Nå har jeg ingen måte å komme meg til byen på imorgen, siden pappa reiser til Gardemoen. Jeg er nødt til å ta buss, gå eller bruke den gamle sykkelen. Sukk.
Marthe sov over hos meg til idag, noe som var utrolig hyggelig. Hun har bursdag idag til og med, og det var gøy å sprette på henne i det klokka slo tolv inatt for å være den første som gratulerte henne med 17 års dagen hennes. Vi poppet popcorn igår, snakket og lo mens vi så på bilder og mimret og lagde små spekulasjoner og konklusjoner om hvordan klassen vår kom til å være innen den tiden Marthe er tilbake igjen i Norge. Vi drakk te og snakket langt ute på natten og vi la oss faktisk ikke før klokken nærmet seg 5 på morgenen, noe som er en rekord jeg ikke har brutt på en veldig god stund.
Og idag fant jeg et bilde av meg og noen fra klassen på en nettbyprofil, og jeg ble så glad og rørt og trist på samme tidspunkt. Jeg savner 1MEC sånn, og det er trist å tenke på at det kun er Marthe jeg har fått sett i sommerferien så langt. Jeg håper det blir flere. Jeg savner Einar, Rudebjer og Martine og alle de andre så veldig. Jeg gleder meg til skolestart igjen. Selv om jeg hater tanken på at Marthe faktisk reiser til USA om 19 dager, og at hun blir borte et helt år. 10 måneder. Jeg lager nedtelling til hun kommer tilbake igjen, og den skal jeg følge med på.
«Jeg vil ha en ny sykkel!» var noe av det første jeg sa da jeg våknet opp igår til en veldig varm lørdagsmorgen i juli. «Jeg skal ha en ny sykkel.» Jeg er bestemt i talen min, og forteller pappa at jeg virkelig har lyst på en ny sykkel. «Men du har jo en fra før?» sukker pappa og jeg svarer at den rett og slett ikke er god nok. Jeg vil ha en ny sykkel, en gammeldags og søt èn som kan være min beste venn denne sommeren. Jeg vil komme meg frem på en fin og behagelig måte, og jeg vil ikke være avhengig av å få pappa til å kjøre meg eller være avhengig av å alltid ha penger til bussen. Jeg vil ha sykkel.
Jeg tok meg turen til byen etter å ha tatt på meg xenophobia-kjolen min for å hente Marthe på togstasjonen. For ja, Marthe var så snill at hun bestemte at hun skulle møte meg i Moss! På veien til togstasjonen, må jeg blunke et par ganger for å se om det jeg ser er riktig: midt på fortauet står det en forferdelig nydelig sykkel. Den er ikke låst, den bare står der - midt på fortauet.
Jeg henter Marthe, og vi tar oss turen til Amfi-senteret før vi finner ut at vi har lyst til å spise Indisk mat! Vi drar til Shalimar, en Indisk restaurant - spiser Tika Masala, og da som vi allerede var i en annen kultur, endte det opp med at vi satt lenge og snakket om kulturer og andre skikker, og da henviste vi også litt til blogginnlegget jeg skrev om religion og jeg endte opp med å fortelle litt om min egen kultur også. Etter å ha takket pent for maten, dro vi hjem til meg, der vi så på bilder og spiste Sørlands Chips og igjen snakket om det aller meste som dukket opp i hodene våre. Etter en stund, så var pappa og jeg nødt til å kjøre Marthe tilbake til togstasjonen, og i frykt om å komme for sent, bråkjører pappa nedover gatene i Moss for å rekke toget - og vi rakk det.
Men hva er det jeg så når vi var på vei til å kjøre hjemover? Jo, sykkelen står der enda. Drømmesykkelen min står der enda, og jeg ender opp med å stå der og stirre på den - i regnet. Fine, fine sykkelen. Hvorfor er du ikke min?
Jeg har lyst til å skrive litt om hvor utrolig bra Paulo Coelho skriver sine bøker, og hvordan han skiller seg ut fra andre forfattere jeg har lest av. Jeg har lyst til å skrive og forklare det, men jeg har funnet ut at det finnes enklere måter å formidle det budskapet på - i den lille svarte boka jeg har med meg overalt, pleier jeg å skrive ned avsnitt, utdrag eller rett og slett ord og setninger i bøkene hans som jeg syns er verdt å huske. Jeg har bestemt meg for å dele disse avsnittene og utdragene med dere, og håper at det er overbevisende nok for at dere velger å lese bøkene hans - om ikke dere allerede har gjort det. Disse utdragene har betydd mye for meg. Har du lest noe av Paulo Coelho?
Fra boka «The Witch of Portobello» :
«If my soul could communicate with my brain, I would be able to change even more things.»
«Absolutely everthng on this earth makes sense, and even the smallest things are worthy of our consideration.»
«Love is not a habit, a commitment, or a debt. It isn’t what romantic songs tell us it is - love simply is.»
«Trust in love, and miracles will happen. The energy of love can never be lost - it is more powerful than anything and shows it self in many ways.»
Fra boka «The Pilgrimage» :
«You begin to attach much more importanxe to the things around you because your survival depends upon them.»
«Reasons tok it’s place and my fear of the unknown, along with an urgent need to get my feet back on the ground, returned.»
«For there is nothing covered that will be revealed, nor hidden that will be unknown.»
«A disciple such as you can never imitate hus guide’s steps. You have your own way of living your life, of dealing with problems, and of winning. Teaching is only demonstrating that is possible. Learning is making it possible for your self.»
Jeg er i ferd med å skrive mitt minst meningsfulle blogginnlegg noensinne. Ikke er det planlagt, ikke har jeg et tema, ikke vet jeg hva innleggets poeng er - jeg aner ingenting, men vet du hva, fremmede eller kjente menneske? Det gir jeg blaffen i, for dette teite innlegget trenger jeg å skrive.
Idag har jeg vært på stranda sammen med Eli. Det er en stund siden jeg har vært sammen med Eli, og det var veldig fint. Det trenger ikke komme så veldig mye ut av munnen hennes for at jeg skal få det bedre, for at jeg skal få et lite lys i øynene mine - for at jeg skal smile. Jeg er glad jeg har Eli. Jeg skulle ønske alle hadde en Eli. Alle fortjener en Eli.
Det har vært 30 grader i dag og det har vært et helvette å sitte ute å prøve noe som heter å sole seg. Jeg har svettet flere liter med svette idag, tror jeg - men likevel så har jeg ikke fordampet og sitter like hel foran PC’en min og tenker på det Eli sa: «Du lever.» Hva skulle jeg vel gjort uten det?
Jeg merker etter tre avsnitt at dette ikke ga meg noen mening, og når jeg tenker meg om så ga det vel ikke deg noen stor mening heller. Men jeg har ikke bare meninger. Jeg har følelser og ord som løper løpsk rundt i kroppen min også som jeg trenger å få ut.
Denne dagen har for all del ikke vært meningsløs. Men det hender jeg har slike dager også. Dager som jeg gjerne kunne ha unngått eller gjerne fylt med noe annet. Noe med mening. Men alt har ikke mening. Livet har ikke mening, men en dag skal jeg finne meningen i livet.
Hva er meningsløst og meningsfult for deg?
Du kommer til et punkt der alt du hadde i livet bare faller sammen og du aner ikke hva du skal gjøre. Du kommer til et punkt der du finner ut at du har båret alt sammen på skuldrene dine i 17 hele år, uten å få lov til å være sint, uten å få lov til å ha en mening om det hele. Du kommer til et punkt der det ikke lenger er akseptabelt, der du trenger å få det ut før det skjer noe virkelig ille med deg. «Eller har det kanskje skjedd allerede?» Du slipper det ut, du er redd for responsen du skal få. Du er redd for skuffelsen folk kommer til å ha til deg. Alle de i livet ditt som konstant forventer det aller beste av deg. Alle de som ikke kan tåle at du har en dårlig dag, at du er lei deg, at du er trist. Alle de som egentlig bryr seg mer enn de klarer å vise, alle de som gir et feil inntrykk. Du er redd, og du aner ikke hva du skal gjøre. Du gjør ikke annet enn å ligge i din egen seng, senga du har ligget i så mange år. Så mange år har du grått i den senga uten at noen har hørt deg, uten at noen har tatt deg på alvor.
Du kommer til et tidspunkt der du trenger at noen tar deg og dine sorger på alvor. Du kommer til et tidspunkt der du trenger at noen bryr seg på orgentlig, at noen hjelper deg, at noen viser at de er der for å hjelpe deg på best mulig måte. Du kommer til et tidspunkt der alt sier stopp, og du etter 17 år har funnet ut at du egentlig ikke en gang har lyst til å fortsette mer..
Jeg beklager at jeg ikke har skrevet på mange dager.
